Uke 1

Jeg begynte på dette volumet på dag 8. Innslaget for første uke er skrevet i ettertid. For å være erlig husker jeg lite fra den første uka - det skjedde virkelig ingenting spesielt. Mine opplevelser hadde da inspirert meg til å skrive en fortsettelse til dette flotte verket - Galulu. Dette blir en "rant" fra min side, hvor jeg bare ytrer mine tanker rundt hva gjennomgår.

Jeg møtte opp på Sessvollmoen, og turet rundt der med en haug med folk. Vi fikk utstyret vårt sjekket av både person og hund. Noen ble sendt hjem der og da. Ellers hadde vi tannlegesjekk, og en sikkerhetsklarering vi måtte gjennom. Det var jævlig kjedelig, alt sammen, men at det tok en hel dag er fascinerende.

Vi ankom Terningmoen rundt 21 på kvelden, kom oss ut, og ble ropt til om at vi ikke kunne gå på gresset. Første natt var veldig annerledes, vi var fire gutter og fire jenter. Jeg trivdes greit der, men dette rommet skulle ikke vare. Nå (2 uker senere) husker jeg ikke lenger halvparten av de på rommet.

På dag 2 hadde vi fysiske tester, jeg gjorde det greit på det meste, med unntak av ballstøt, hvor jeg har null erfaring og teknikk. Vi måtte også klippe håret ned til 3mm. Jeg så helt jævlig ut uten hår, synes jeg selv vertfall. Men aller verst var å ta skjegget. Jeg ligner ikke meg selv, eller den jeg vil være. Aldri har jeg følt meg så naken i ansiktet, det var som om en del av meg forsvant.

Vi ble fordelt i nye tropper og nye rom. Jeg havnet i tropp 2, lag 5 - 5-papa. På rommet var vi nå tre jenter og fem gutter. En grei gjeng.

De første dagene gikk til mottak, vi ble introdusert til alt mulig forskjellig. Vi fikk uniform, våpen, osv. Men det tok ikke lang tid før vi begynte å motta disiplinære handlinger. Pushups, ferdigstilling, og annet. Dagene var lange, ofte fikk vi endt tjeneste mellom 20 og 21, og skulle sove innen 22. Åtte stykker skulle dusje på under en time. Noe som viser seg å være vanskelig, spesielt når de tre jentene bruker totalt 45 minutter når de er "raske".

Vi fikk et helvettes med ustyr, en sekk, en til, to bagger, tre uniformer, to par sko, treningstøy, gassmaske, ull, undertøy, sokker, og alt annet faenskap. Alt måtte vi vise fram og legge i riktig bag, bare for å så ta det ut og legge i skapet eller i en sekk. Aldri før har jeg fått så lite i en så stor sekk. Stridssekken har totalt ett sett med klær, pluss noen smågreier, når du enkelt kunne fått mye mer. Men forsvaret go brrr.

På mandagen, knapt fem dager etter vi kom, fikk vi utdelt våpen. Jeg fikk min godeste HK-416, like gammel som meg selv, produsert i 2006. Slitet av å bære våpen skulle skjennes fort.

Dag 9

Jeg har vært i rekrutten i 9 dager nå. Tre stykker glemte å sikre våpenet sitt i dag, og nå blir vi tvunget til å gjøre 1248 pushups og squats, fordi 416 x 3 = 1248. Dette systemet er tragisk. Ikke bare er dette - slik jeg ser det - en dårlig måte å bygge krigsmakt på, men også direkte aggresjon mot individene.

En god soldat er en som er tilpasset, og har tilpasset etter seg. Å tvinge uniformitet har lite fordeler utenom å skape tankeløse roboter som kan sendes i slakten. Jeg mister håp i menneskeheten når jeg hører den gjennomsnittlige rekrutten, og ikke minst menige her. Bare i dag, var det en som fortalte høyt, at vi alle skyldte vårt liv til forfedrene våre, for "det landet de har skapt". Jeg har hørt mye idioti, men noen ting er så jævlig dårlig gjennomtenkt. For det første, det "landet" vi har fått - en tyrannisk stat - er ikke noe å verne eller være stolt av. To, du skylder ingen noe. Hvis jeg gir deg en bil i gave, betyr ikke det at du skylder meg noe. Og, å skylde livet er rett ut irrasjonelt, livet er det objektivet utifra hvor verdi blir vurdert. Du kan ikke dø for å beskytte nasjonen Norge, eller det "norske folk", du dør bare for noen pedofile byråkrater og politikere som ønsker å underlegge seg verden. Tre, å ofre seg for noe, eller noen som ikke lenger eksisterer er i sin natur ikke rasjonelt.

Forsvarets egne begrunnelser er også komisk idiotiske. På soldatutdanning.no - nettsiden for leksjoner og artikler for soldater - er det en rekke artikler som er rett ut tilbakestående.

Dag 10

Gjennom uken har stadig ideen om å dimme dukket opp for meg, igjen og igjen. Militæret er mitt motsatt, og jeg lengter tilbake til mitt operajonelle frie liv. Å jobbe, tjene penger, trene fritt, og ellers gjøre som jeg vil. Nå sitter jeg fast i det som er identisk med et fengsel - tvunget inn i et bura området og må gjøre akkurat som fortalt. Jeg vet at jeg ikke hører til her, i denne sosialistiske morderklanen. Etter forsvarets definisjoner er jeg ikke en god soldat, for jeg hadde aldri gjennomført de ordre jeg vil bli gitt.

Vår kompanisjef sa at "dere [soldater] er her for at noen andre skal bestemme når dere skal risikere livet." Han sa rett ut at mennesker ikke eier sine egne liv, men at staten gjør. Jeg hadde aldri godtatt dette. Om noen forsøker å beordre meg til en handling som vil koste meg eget liv eller egen eiendom, vil jeg forsvare meg selv. Offiseren som forsøker å sende meg i angrep, kommer jeg til å skyte.

Jeg er ikke lei meg, redd, engstelig, ensom, eller noe lignende, jeg er bare ikke tilfredsstilt med militæret. Jeg er prinsipielt uenig i, og fiendtlig mot alt her. Jeg vil hjem. Samtidig står en side av meg med vilje om å fortsette her, hele veien. For det første, jeg vil fullføre hva jeg starter, men samtidig ønsker jeg ikke å fullføre noe jeg er uenig i. Nummer to, ryktet det vil gi meg vil være generelt negativt. Min indre krets vil forstå meg, og sikkert være sterkt enig i hvorfor jeg forlater, men for de andre, vil jeg se ut som en pyse, eller noe i den dur. Personlig bryr jeg meg lite for hva andre tenker om meg, men status har en viktig betydning for meg og min gruppe, i form av tillit og tilhørighet. Men kanskje viktigst, nummer tre. Jeg kan utforske min fiende innenifra. Jeg kan se strukturen, metoden, ressursene, og begrenset informasjon, og utnytte i min favør.

Dag 11

Dag elleve nå - lørdag. Det har egentlig ikke skjedd noen ting. Vi stod opp, spiste frokost, gikk på noen leksjoner, hadde litt våpen drilling, og gjorde 300 pushups. Det var hele dagen. Jeg føler vi gjør så ekstremt mye unødvendig. Selv merker jeg at mitt produktivitetsnivå har falt enormt. Selv når jeg var arbeidsledig, og holdt på med mitt eget, var jeg mer produktiv enn det jeg er her. Aldri har jeg gjort så lite på så mye tid. Det er med dette jeg ønsker å reise et punkt. Hvor nyttig er unødvendig disiplin egentlig? Hva hjelper det? Er han som stiller seg på rekke fem ganger daglig, og står med armene bak ryggen en bedre soldat enn han som handler basert på nødvendighet?

Jeg forstår verdien disiplin har, som et mer langsiktig fungerende alternativ for motivasjon. Hvor motivasjon kommer og går, forblir disiplin en konstant drivkraft - en kraft man opprettholder gjennom viljestyrke og rutine. Men begge deler har en felles svakhet: de krever vedlikehold. Motivasjon må gjentennes. Disiplin må opprettholdes. Begge kan brytes ned - av nok tid, nok press, nok lidelse.

Her introduserer jeg et tredje alternativ - radikalisme. Ikke i den folkelige forstand av ordet, men i sin dypeste betydning. Radikalisme er ikke et ønske, ikke en viljeskraft, og ikke en vane. Det er en tilstand av total dedikasjon forankret i nødvendighet. Den radikale handler ikke fordi han vil, eller fordi han tvinger seg selv - han handler fordi ingen annen mulighet eksisterer for ham. Det er ikke et valg han tar daglig. Det er hva han er.

Dette er hva militæret ikke forstår, og aldri vil forstå. De bygger motivasjon gjennom korpsånd og nasjonalisme. De bygger disiplin gjennom straff og repetisjon. Men de kan ikke bygge radikalisme - fordi radikalisme ikke kan påtvinges utenfra. Den vokser kun fra en sannhet man har sett så klart, og så fullstendig, at retretten er blitt umulig.

En mann som stiller seg i rekken fem ganger daglig fordi han må, er ikke radikal. En mann som marsjerer mot sin egen undergang fordi sannheten krever det - han er.

Dag 12

Jeg tok visst feil når jeg sa at det ikke skjedde noe forrige dag. For en time etter sovetid ble vi vekket til alarm. Alle måtte opp med den såkalte fjerde linje. Det er rett og slett en stor sekk, med en mindre sekk inni. Hvorfor? Aner ikke. Det er ingenting ekstra oppi. Bare en liten sekk i en stor sekk. Det er det mest plass ineffektive mulig. Fordelen av å ha en liten strids sekk ved siden av en stor rucksekk er forståelig, men det er ingen grunn til å ha en stor rucksekk om du bare har den lille sekken oppi. Ha da heller den lille på siden.

Det sosiale livet er heller ikke noe jeg verdsetter noe særlig. Jeg ville selv sagt jeg ligger ganske midt på, litt lent mot introvert på skalaen. Men det her blir for mye. Ikke nødvendigvis for mange mennesker, men personligheten til den vanlige soldat, kolliderer med min. Mange er alrighte, men noen er hva jeg ikke kan beskrive som annet enn ooga-booga fotballmennesker. De er fysisk dyktige, det skal de ha, men i toppen er de ikke det. Ikke at jeg har noe mot "dumme" mennesker, men jeg liker å befinne meg blandt liksinnede mennesker, og det finner jeg ikke her.

Dag 13

I dag var den verste motivasjonsvis. Dagen startet med intervalløp. I seg selv var ikke dette så ille, men jeg har slitet med shin splints (beinhinnebetennelse) litt for lenge nå. Det gjør vondt å belaste, og berøring av nedre del av beina gjør vondt. Jeg slet med å gå etterpå, og enda kjenner jeg smerten fra morgenen. I fjor opplevde jeg det samme etter å ha løpt på sandete vei, litt for mye. Da klarte jeg såvidt gå på flere dager. Først en måned etter (ish) var det bra igjen. Og nå før innkalling, løp jeg mye på tredemølle. Grunnet min historie, og den lange helbredelses tiden, har jeg seriøst begynt å tvile på stridsdyktigheten min, desverre. Jeg har litt lyst til å la det skje - å dimme - men jeg vil ikke gi opp enda.

Samtidig, med min eksisterende smerte, går vi inn i nærkampsuka - noe jeg ikke er særlig begeistret for. Jeg forstår betydningen av fysisk vold, men tenker at det er med verktøyene vi har - våpen - at effektiv vold faktisk skal utføres. Hvorfor skal jeg risikere mitt eget liv i en situasjon hvor det er likestilt en mot en, når jeg kan nytte teknologi og utstyr for å gjøre jobben bedre. Noen vil bare kalle meg en bitch for å ikke ville slåss 1v1, og det må du gjerne gjøre. Men dersom du kjemper for ære, eller for å vise mot, driver du med sport, ikke krig. Mitt mål er ikke å være "kul" eller "stor og sterk", men rett ut - å vinne. Her er våpen bedre, akkurat som hvordan en tresker slår en som manuelt høster med henda.

For å gjøre det mest personlig. Jeg er i konstant strid, med systemet jeg er blitt en del av, men også mitt eget kjøtt og blod. Min kropp vil ikke, og mitt sinn vil ut av dette tyranniet. Samtidig vil jeg ikke stoppe. Samt ser jeg det sosiale utvikle til nærmest en tragedie. Det er masse kule folk her, men enda er jeg helt alene, ingen ser hva jeg ser, eller vet hva jeg vet. Jeg er blitt hva jeg ikke kan være, for brendte vinger feller den som sikter altfor høyt. Innerst kjenner jeg mitt sinns ild fyre opp mer og mer. Jeg radikaliserer mer og mer - sikter høyere og høyere...

Dag 14

Nærkampens første dag. Vi skulle først ha en "livløs" partner liggende oppå oss mens vi krålet bortover bakken. Det var jævlig tungt, men god trening da, så kommer ikke til å klage noe på det. Programmet fortsatte med slag og spark, i varierende styrke. Eneste som stod mellom meg og "makkeren" min sin knyttneve med full kraft, var en spinkel liten pute. Og om du ikke klarte slå eller sparke hardt nok, måtte du gjøre en haug med burpees. Jeg er ikke fleksibel, og har ingen erfaring med nærkamp på noen måte. Så naturligvis sugde jeg baller.

Dagen var vond og i mitt syn, ganske meningsløs. Jeg har nå blitt fortalt hvordan jeg skal slå, men i faktisk kamp kan jeg garantere at de prinsippene flyr rett ut av vinduet. I introduksjonstimen ble det til og med vist en video fra Ukraina, hvor en russer og ukrainer kjempet til døden, hånd mot hånd. Videoen skulle være et eksempel på hvorfor det var viktig å lære nærkamp, men det greiene vi lærte i dag hadde ikke fungert i en slik situasjon. I videoen blir begge parter slengt i bakken med en gang, og stikker og slår med alt de finner. Hva skal da bokseteknikker og stående spark gjøre? Vi stod stille, begge som slåss, og sparket hverandre. I hvilken verden benyttes dette i kamp om liv og død?

Jeg leverte også en såkalt "hvit lapp" med bestilling for legetime for å sjekke opp beina mine. Jeg pratet også med en lagfører, som ba meg unngå løping, bare for å be meg løpe en time senere. Jeg har hatt konstant vondt i leggene i dag, og nærkamp hjalp ikke noe særlig. På en side vil jeg pushe meg selv mer, for det er en vinn-vinn situasjon, enten blir det bra, eller så blir jeg sendt hjem.

Alt i alt føler jeg kan jeg bare si at militæret ikke er annet enn et sirkus som tar seg selv veldig seriøst. Ledelsen er en haug med klovner som ikke forstår hva de faktisk lærer bort.

I morgen skal vi fortsette med nærkamp, nå med liggende kamp. Om å gjøre å komme seg på topp, for å så banke løs. En annen tropp hadde gjennomført dette i dag, og befalet hadde slått to av rekruttene slik at den ene brakk et ribbein, og en annen bristet et. Hva faen for noe opplegg er det her. Befalet gjorde det fordi vedkommende som satt oppå ikke hadde slått "hardt nok", og derfor skulle han vise. Dette er direkte aggresjon, og befalet burde bli straffet deretter.

Dag 15

Andre uke inn. Nærkamp igjen. Nå skulle vi først slå med geværet, og stikke med det. Det var ikke så aller værst, og timene gikk unna, med eneste ulempen som var beinet mitt. Etter lunsj gikk vi til "plasthallen", hvor den litt psykotiske sersjanten underviste i bakkekamp. Vi skulle banke på hverandre med all kraft. En på bakken, med en pute over brystet, mens den andre hamret løs oppå. En bristet ribbein, og alle hadde jævlig vondt. Jeg, derimot, var frelset av guallah, for jeg hadde legetime akkurat da.

Hos legen ble jeg fortalt hva jeg allerede visste - at jeg hadde shin splints. Jeg fikk noe krem som allerede lå der, en merkelig treningsplan, og en delvis sykmelding på tre uker - jeg skal unngå løping, hopping, og marsjering, altså halve rekrutten. Selv om jeg på en side ikke ønsker å være her, er dette jævlig kjipt, for jeg blir nå som et dyr som bare henger rundt. Jeg tenker det nesten er bedre å bare dimme, enn å gå rundt og late som jeg gjør noe.

Dag 16

Torsdag, endelig. I morgen er det første mai, så vi kan ta tidlig helg i ettermiddag. Dagens plan var å fortsette med nærkamp fram til 14, så reise hjem. Jeg var heldig nok til å slippe unna nærkampen, på grunn av beinet mitt. I stedet for å slite meg ut og slåss med de andre, måtte jeg gå og se på i stedet, og prate med de andre. Det var fryktelig kjedelig, men samtidig, heller det enn å skade og slite meg selv.

Da treningen var omme, og vi gikk til kasernen igjen, var jeg lykkelig som aldri før. Endelig hjem. Jeg strev meg ut av leir, og forsøkte å finne riktig bussholdeplass, noe som viste seg å være litt vrient i en by man aldri har vært i. Men jeg fant fram, og hoppa på 105 bussen mot Kongsvinger. To timer senere, og jeg var framme, for å så ta toget mot Blaker. Der ventet selveste Lord Anglus Sandalus på meg med sin røde Volvo. Endelig fri.

Dag 17

Hjemme føler jeg at jeg er så fremmed. Etter to uker i leir, er alt "ukjent". Alt hadde blitt grønt, og jeg følte meg ikke hjemme som jeg gjorde før. Det var en ekkel følelse.

Dag 18

Helgen gikk unna, en tur til Sverige, fattern, besøk av foreldre og besteforeldre, så var det atter på tide å vende tilbake. Hjemme virket ideen om å fullføre tjenesten veldig reel, og god. Men i det øyeblikket jeg ankom leir, er det kun ønske om å reise hjem igjen som står. Jeg vet at fullført førstegangstjeneste og militær utdannelse er godt verdt på CV og som erfaring og for lærdom. Men jeg vil ikke lide for det heller. Mulighetskostnaten er også reel, det året jeg sitter fast i tjeneste, er et år jeg ikke kan jobbe og studere, spørsmålet blir da: hva er mest verdt?

Helgen var fysisk rolig - jeg har ikke beveget meg noe særlig utenom en liten shoppingrunde, men enda er leggene mine vondere enn før. Å løpe var ute av bildet, og å gå er akkurat innafor, så lenge jeg er ubelastet.

Dag 19

Nå er det søndag. Jeg er tilbake i leir, og turen brukte jeg på å tenke på militarisme. Jeg vil reise et klart skille mellom militarismen - statlig, og guallisk. Det finnes to fundamentalt ulike former for militarisme. Den ene er statens — tuftet på tvang, underkastelse, og avpersonifisering av soldaten. Den andre er den gualliske — tuftet på vilje, sannhet, og det frie individets bevisste valg om å kjempe.

Statens militarisme krever ikke en overbevist soldat. Den krever en lydig en. Systemet er bygget for å erstatte individuell dømmekraft med kommandolinjer, og personlig overbevisning med kollektiv lydighet. Soldaten skal ikke forstå — han skal adlyde. Han skal ikke velge — han skal følge ordre. Hans liv tilhører ikke ham selv, men staten som har krevd det. Dette er ikke militarisme i ærlig forstand. Det er organisert slaveri med uniform.

Viljesmilitarisme står i direkte kontrast. Den gualliske soldat kjemper ikke fordi han er tvunget. Han kjemper fordi han har sett sannheten klart nok til at kampen er blitt uunngåelig — ikke som plikt pålagt utenfra, men som en nødvendighet født innenfra. Hans dedikasjon krever ingen kommandolinje fordi den ikke kan beordres bort. Hans disiplin krever ingen straff fordi den springer fra overbevisning, ikke frykt.

Der statens soldat er et verktøy, er den gualliske soldaten et subjekt. Der staten bygger en hær gjennom undertrykking, bygger GKM gjennom samarbeid — frie individer som handler i fellesskap, ikke fordi de er tvunget til det, men fordi de har valgt det samme målet av egen fri vilje.

Dette er også derfor statens militærapparat aldri kan konkurrere med viljesmilitarisme på det ideologiske slagfeltet. En soldat som kjemper av tvang, slutter å kjempe når tvangen opphører. En soldat som kjemper av overbevisning, slutter aldri — for overbevisningen kan ikke tas fra ham. Den er ikke gitt av staten, og kan derfor ikke trekkes tilbake av den.

Militæret har lært meg dette ikke gjennom sine suksesser, men gjennom sine feil. Hver unødvendige ordre, hver meningsløse straff, hver gang en offiser erstatter dømmekraft med autoritet — er et bevis på systemets grunnleggende svakhet. De bygger ikke krigere. De bygger redskaper. Og redskaper knekker.

Dag 20

Første dagen over. Dagens aktiviteter var stridsteknikk - teori, litt praksis rundt kamuflasje, og bevegelse. Det var ganske interessant, med unntak av den jævla ansiktsmalingen, og såklart alt av bevegelse, på grunn av beinet, lol. Planleggingen til ledelsen var også ekstraordinært bra i dag /s, for vi skulle ha en løpeøkt, hele 15 minutter etter middag. 1000 iq move. Jeg var heldig nok til å slippe unna, og ha styrketrening i stedet. Til sist, kom dagens store skuffelse.

Vi hadde brief om de forskjellige stillingene vi kunne havne i, og det var nesten bare dritt. Jeg måtte søke fem stillinger. Med hele sånn 8 alternativer: vakt og sikring, det er kjedelig, og jeg orker ikke lære mer nærkamp og arrestasjonsteknikk; vaktgardist, jeg nekter å tjene i Garden; idrettsoldat, for lat; administrasjonssoldat, kunne fungert, men litt meh; velferdssoldat, da må jeg prate med folk og gjøre sosiale aktiviteter jeg ikke liker, orker ikke fotball feks.; vognfører - sjåfør - kunne vært nice, slippe litt unna, og bare kjøre bil ellerno; prosjekttroppen med sine to nye Leopard A8 stridsvogner, det hørtes gøy ut, å få prøve nye vogner, men NATO doktrine er så jævla bakvendt, har ikke lyst til å blir sprengt av en drone, samt er det bare 6 plasser, og vi er over 600 søkere; sist, og best, samband- og radiosoldat, da kan jeg drive med teknologi (sikkert også utdatert asf), men, det er i garden, så skjer ikke. Alt i alt var jeg fryktelig skuffa over valgene. De gøyale frontrollene, som infanterist, artillerist, ingeniør, osv. osv. var ikke tilgjengelig for oss som rykket inn i april, så vi sitter fast med fucking saft og sitting, og gardehomosex. Det er nesten bedre PR å dimme enn å tjene som vakt i en shitty ask leir.

Dag 21

Dagen var fylt av uteaktivitet i dag. Vi skulle trene på avstandsvurdering, observasjon, og målangivelse. Det var helt greit egentlig - ikke noe supergøy, men ikke aller verst. Dette var faktisk nyttig informasjon. Men vi måtte marsjere et godt stykke, og løpe en del, noe som ikke var særlig bra for beinet. Det er litt morsomt hvordan vi likesom skulle få tilrettelagt etter behov, men samtidig blir vi skreket til om at vi må løpe.

Dagene er bare et jævla mas. Bare etter endt tjeneste - rundt 19 - har vi i teorien fri. Men da må vi vaske klær, brette klær, pusse våpen og alt annet faenskap. Bare sent om kvelden kan jeg gjøre noe som ligner å "nyte" livet. Til og med spising er et enormt stress. Vi må inn og ut så fort som mulig. Alt er et fuckings jag, og jeg hater det. Det er ikke sunt, og ikke gøy. Om kvelden legger jeg meg tidlig, og bruker den siste tiden før rosignal for meg selv. Med full viten om at morgendagen blir noe dritt, om igjen.

Dag 23

Uka har egentlig vært ganske gøy. I dag startet vi med våpendrill og sikkerhetstest. De fleste klarte det, men det var et par som ikke bestod. Blant annet en trio som er på samme rom: dum, dummere og dummeste. De sliter med alt mulig, det er faktisk overraskende.

I dag hadde jeg også en samtale med troppssjefen. Jeg stilte meg ganske åpen, og innrømte min anarkiske posisjon. Jeg ble ikke dimma, merkelig nok. Heller ble jeg og han, to motsetninger, enige om at vi kunne respektere hverandre utenom. Jeg skulle gjerne ha forsvunnet herfra, med det vil enten kreve beinet mitt sin forverring, eller et stunt fra min side.

Dag 24

I dag er frigjøringsdagen. Vi ble tydeligvis frie i dag, for noen år tilbake. Jippi! Nå er jeg fri, jeg kan gjøre som jeg vil! Hilsen han som blir tvunget til å gjøre masse dritt i militæret.

Slaveri er frihet. Dette er den moderne politiske filosofien. For å markere dagen hadde vi kompani oppstilling, alle tre hundre og ett eller annet sto og hørte på mister bossymafagger prate. Vi ble fortalt at vi skulle tenke over hva dagen virkelig betydde. Hva de som kjempet gav oss. Og hva det er vi egentlig står for, og om vi er villige til å følge etter. Svaret mitt er klart - nei. Jeg skal ikke ofre shit. Vi ble også introdusert for seremonien hvor skal bli sverget inn. Hva om jeg nekter? Skal de skyte meg? Eller la meg tjene, uten noen erklært trohet? Eller tvinge meg? Men en ed sverger under tvang er ingen ed.

Vi fikk også helg klokka 1500. Det var ganske digg, for vi har holdt på til 18-19 ellers hele uka - altså 12-13 timers dager. Denne helgen ble jeg på leir, mest fordi jeg ikke gadd å reise hjem, samt at det er god (og gratis) mat her. I dag fikk vi svinestek med fløtegratinerte poteter, og ikke minst kake - det var sykt digg. På kvelden tok jeg meg en vandretur til Power Elverum, som selvfølgelig ligger på andre siden av byen (5km), så jeg ble borte en stund. Jeg kjøpte en laptop, og besøkte den lokale Kiwien for å vurdere den opp mot min tidligere arbeidsplass. Mine planer for helgen er minimale, jerke off i senga, spise, jobbe, og sosialisere litt. Dette er kanskje jeg som ikke er super ekstrovert, blandet med det faktum at min personlighet og verdenssyn ikke går helt i tråd med de fleste her, men jeg vil bare ha litt tid alene og. Alenetid har jeg alltid verdsatt - å være alene hjemme er noe av det beste jeg vet, tross alt.

Dag 25 & 26

Helga på leir var helt ok. Skjedde ikke særlig mye, så jeg brukte mesteparten av tiden på å jobbe med gualliske prosjekter, hovedsaklig guallah.com. Det var fryktelig deilig å kunne arbeide igjen. Jeg har følt meg fryktelig uproduktiv i militæret, noe som driver min lyst om å jobbe igjen. Vi var på lazertag i går, 15 stk, en runde. Jeg kom på første plass med 1000 poeng forsprang, noe som var ganske artig. Resten av kvelden brukte jeg på å chille, og jobbe. Søndagen gikk i mye av det samme. Vi skulle egentlig kjøre gokart, men leggen min acta opp, og jeg ville ikke ta sjansen på å fucke det mer på gåturen. Alt er tross alt ~30 minutter unna til fots. Det var litt kjipt, men shit happens. Været var ganske dårlig også, så nesten best innendørs. Trygt kan jeg nok si at jeg kommer til å reise hjem helgene framover.

Når det gjelder beinhinnebetennelsen, har ting gått nedover. Selve belastningssmerten har ikke endret seg, men en ny en har dukket opp. Den er som et stikk som kommer mens jeg ikke belaster beinet i det hele tatt. Først fikk jeg det mens vi stod ute. En rekke harde stikk i beinet, uten noen klar årsak. Disse opplever jeg tilfeldig, som når jeg sover, sitter, eller står. Ifølge min research - jeg er definitivt ikke lege, så bare grove antagelser - lener dette mer mot stresskader på beinet, og er mer alvorlig. Jeg har halvannen uke igjen på sykmeldingen min, derfor blir nok planen å skaffe enda en legetime om en ukes tid.

Jeg har vært her i syv dager nå, samt de 15 dagene fra start til første perm. Jeg blir lei av å være her, uten tvil. Det er som å være fast på skolen hele døgnet, i to uker. Du blir vandt til det, men lengter alltid ut. Jeg også kan skru av hjernen min og leve som en zombie - en som bare handler av rutine og ordre. Men hva for et liv er det? Jeg er et frittenkende menneske, min frie vilje er den jeg er. Å frakoble - å bli en tankeløs robot - ville være overgivelse til militæret. Jeg nekter å overgi meg til systemet. Min hjemlengsel er min selvstendige vilje, min drivkraft og radikalisme.

Det som mest tar knekken på meg i forsvaret, er alt det unødvendige administrative. Vi skal re opp senga perfekt, med laken som gjør dette jævlig vanskelig; det skal ikke være et eneste støvkorn på gulvet; våpenet skal være pusset; og skoene skinnende, selv når vi krabber i sand. Jeg ser ikke poenget. Oppstilling her og oppstilling der. Vi skal gjøre alt hele tiden, uten å gjøre noen ting. Vi skal lære, mens vi sitter i den mest ukomfortable stillingen noensinne. Vi skal notere i en bok hvor vi ikke kan organisere noen ting. Alt er bygd for en ting - å bryte oss ned. Din menneskelighet skal demonteres fullstendig, og så erstattes med sinnet til en tankeløs robot. En robot lagd for å dø i krig.

Krig krever dømmekraft og motivasjon - fri vilje - den som tankeløst har dedikert seg militært vis, dør bare i meningsløse ofringer, mens den tenkende gjør alt for å overleve, og vinne. Jeg tror jeg hadde trivdes, og prestert bedre i kamp. Hvor jeg handler av, og ikke mot min egen vilje.

Militæret er ukomfortabelt. "Ukomfor er bra", blir vi fortalt. "For mange låser seg i sin komforsone". Yeah, no shit. Menneskets formål er egen velferd, selvfølgelig holder han seg der han trives best. I tilfeller er denne ikke optimal, men gjerne fordi han ikke vet at det finnes noe bedre. Ta den religiøse, han er overbevist om at måten han lever på er den beste, mens logisk argumentasjon ville sagt at det rasjonelle menneske har bedre midler for å oppnå enda større lykke. Jeg innrømmer at toleranse for ukomfor er en viktig egenskap, ukomfor er ofte nødvendig for å komme til en bedre tilstand senere, men å vende livet på hodet, og frata all mening er ikke riktig metode. Militæret kommer ikke til å endre meg - jeg er for låst i min egen vilje, i virkeligheten.

Dag 31

I dag er det operasjon lysken - vi skal plukke rødfis, JIPPI! I fire timer krabbet vi rundt, ødela ryggen våres for å plukke og nerf-patronene som hadde blitt skutt overalt. Det var helt for jævlig mye. Men det var hele dagens opplegg, og når vi var ferdig, vendte vi rett hjem. På hjemreisen hadde jeg en svært filosof samtale med Claude om beinet mitt, mine nye symptomer og hvordan jeg bør møte situasjonen. Claude mente jeg hadde moderat til god sannsynlighet for å bli dimittert, noe som motiverer godt. AI-en er så kul :D.

Dag 34

Mandag igjen. Vi fikk møte opp klokka 12 i dag. Jeg reiste hjemmefra 7, så måtte stå opp som om jeg var på leir - klokka 6. Helgen gikk ikke til noenting, jeg slappet av både fredag kveld, og lørdag. Søndag - 17. Mai - var jeg på skolen med familien, samt Lord Anglus. Jeg gikk i uniform, og en del yngre elever kom opp til meg, og spurte om alt mulig. Det er uironisk ganske gøy å flexe uniformen på kids som ikke skjønner at jeg er det laveste av laveste i militæret.

Jeg vet ikke hvorfor, men på søndagen var jeg fullstendig utmattet, sånn ordentlig exhausted. Jeg klarte såvidt holde meg våken, til tross for at jeg hadde sovet lenge, og i god seng. Og mandagen var enda verre. Med åtte timers søvn, fungerer jeg godt, men nå gikk det ikke. Jeg hilste på å sovne konstant på både bussen og toget, og i leir holdte jeg på å forsvinne konstant. Vi hadde løping, igjen etter middag (big brain), men jeg slapp pga beinet. I stedet hadde jeg og en del andre styrketrening. Jeg var så sliten, og så svak, såvidt jeg klarte å løfte noe vekt. Pakk sekken vår er ganske tung å løfte med arma, men vanligvis får jeg den opp på skapet uten problem, men i dag sleit jeg som faen. Utmattelsen kan nok delvis skyldes at jeg er syk, denne kasernen er tross alt et smittehelvete, og alle har vært syke siden vi kom. Men samtidig tror jeg det skyldes forholdene her. Jeg er ikke lagd for å være så tett oppå folk hele tiden, jeg blir drittlei av andre, og det endte jeg virkelig ønsker, er å være for meg selv. Kombiner dette med alt det jævla jaget hele tiden, så får du en dårlig oppskrift. Alt skal gå fort, men vi gjør ingenting.

Selve dagen var ganske grei. Vi skal skyte denne uka, og hver dag tror jeg at blir relativt kort, bare ~10 timer (hehe, spoiler - jeg tok veldig feil). Jeg og de andre med verst beinskader blir kjørt fram og tilbake fra skytebanen, som er chill, men samtidig føler jeg meg som en liten puss, som ikke kan gjøre noenting. Markeringen er god trening som trengs til øvelsen vi skal ha neste uke, og at jeg går glipp på det er et problem, uten tvil. Men om beinet mitt ikke blir bedre, er nok den øvelsen ikke mye annet enn en bilett til en sengeliggende måned.

Dag 35

Første dag med skyting, vi hadde liggende skyting. Det var ganske artig, i starten. Pratet med noen andre, og vi begge kjente en lik "nummenhet". Skyting er "gøy", ikke fordi det er gøy, men fordi alt annet vi gjør suger. Alt i forsvaret, selv ting som egentlig er morsomme, blir bare "meh".

Dag 36

Mer skyting. I dag fikk jeg endelig legetimen jeg bestilte for en uke siden. Jeg fortalte om hvordan beina ikke hadde blitt bedre, samt de nye utfordringene jeg har fått. Forslaget hans å utvide sykmeldingen. Jeg spurte om det vil hjelpe, det hadde jo ikke hjulpet på tre uker, hvorfor skal det hjelpe nå? Han svarte, som en god lege gjør "jeg vet ikke". Okei. Alternativet han ga meg, var dimme anbefaling. Jeg gikk for dette istedenfor. Denne lappen kan være min vei ut. Nå venter bare å se hvor mange århundre det tar før byråkratiet avgjør at jeg må ut.

Dag 37

Dette ble siste dag med skyting - stående stilling. Det var definitivt den kuleste stillingen, du står nærme og skyter fort. Det som ikke var super morsomt denne dagen, var at det regnet som faen. Vi kom fram og himmelen åpnet seg. Vi hadde ikke på oss goretex, og vi fikk ikke ta på det får pausen tre timer senere. Selvfølgelig skulle vi også ha litt liggende skyting først. Oppå et liggeunderlag fylt av vann. Vi var fullstendig gjennomvåte, og det ble fort kaldt. I pausen ble det geniale valget om at vi ikke skulle bytte uniform tatt, vi skulle bare ta på oss goretex jakka. Så vi gikk rundt og trasket i kliss bløte bukser ut dagen.

Dag 38

Fredagen ble motsatt fra torsdag, værmessig. Det var varmt som bare helvete. På de timene vi var ute ble jeg solbrent på armene. Vi skal fordele solkrem blant troppen, altså en person skal ha solkrem til typ 15 stk. Det funker svært dårlig. Videre skal jeg bare ta med egen solkrem. Vi testet utstyr gjennom dagen. Mye manglet og resten var i dårlig stand. Militæret moment. Dagens høydepunkt var å komme hjem, og legge meg i den store senga jeg har hjemme, og ikke minst med en behagelig temperatur.

Dag 39

For første gang har jeg følt en genuin lykke. Jeg har kommet hjem, sovet godt og lenge i egen seng, og ser fram til dagen. Jeg har masse mat jeg vil lage og spise, og tid til å nyte livet på egenhånd.

En ting jeg alltid får bekreftet for meg selv, er at militærtjenesten er best på hjemveien. Det er ufattelig deilig å sette seg på bussen eller toget vekk fra Elverum. Bare vite at du ikke trenger (i to dager) å re opp senga eller arbeide uproduktivt i 13 timer hver dag.

Dag 40

Når jeg er hjemme, merker jeg at jeg soner veldig ut. Jeg gjør ikke noe, tar fram et prosjekt for å jobbe, men sitter bare å stirrer. Jeg mister den tilhørigheten jeg hadde, og det drivet som led meg fram. Oppriktig synes jeg det er skummelt hvordan jeg mister min egen hjemfølelse. Leiren - som jeg ikke liker - blir mitt "hjem". Det vil jeg ikke. Jeg kommer ikke til å la det skje meg heller. At jeg blir vandt til forholdene der. Å bli tilfredsstilt med urett er ikke bra. Min aktive motstand er mitt rasjonelle sinns vurderingsevne, og den kan jeg ikke miste.

Dag 41

Mandag nå, pinse ellerno, så vi har ikke oppmøte før rosignal i kveld. Det var ganske nice, en ekstra dag hjemme. Enda merker jeg godt hvor kort helgen er. Jeg er hjemme kvelden fredag, spiser og sover. Lørdag tar jeg det rolig, kanskje møter med noen venner eller familie. Søndagen går til reisen tilbake, eller, om vi har fri det samme som på lørdag, og reisen på mandag.

Jeg tok tog fra Lillestrøm, hvor jeg pratet med en soldat i tropp 1 (stakkar), vi delte våre misnøyer med forsvaret. Det er klart for meg at jeg ikke er alene i mine klager på dette sirkuset. Vi skal på øvelse denne uka - tirsdag ut fredag. Forventingene er middels, å være ute kan være gøy, men også fryktelig slitsomt og kjedelig. En tidligere kontingent hadde tydeligvis brukt 7 timer, på en dag, på å grave stillinger. Hvis jeg skal det, ryker ryggen ganske fort. Det blir veldig lange dager, med få timer, om noen, med søvn. Min plan er å nyte vaktpostene, hvor jeg ikke gjør annet enn å glo. Jeg er lat, sitter heller vakt om natta enn å grave. Jeg har også pakket med en boks med koffeintabletter, som jeg skal nyte i gode mengder om jeg må være våken mer enn kroppen min ønsker. Det har alltid vært en høy prioritet for meg, å få nok søvn. 8 timer er hva jeg sikter på daglig. Sjeldent ligger jeg særlig under det. Så om vi skal gå mye uten søvn, kan det bli en stor utfordring, men vi får se. Ellers skal jeg prøve så godt jeg kan å bryte meg gjennom slitet, sove når jeg kan, og ikke skyte et eneste skudd - rødfis soter som faen.

Det beste med denne uka, blir nok reisen hjem på fredag, da skal det soves på toget. En ting jeg også har tenkt på, med tanke på at jeg har fått dimme anbefaling, er om jeg blir dimme i løpet av øvelsen. Jeg tror det er usannsynlig, heller kaster dem meg ut etterpå. Noe som hadde vært litt bruh moment. Jeg blir hivd ut rett etter det verste, spesielt for beina. Jeg har trasket rundt i joggesko i to uker, men forrige uke bytta jeg tilbake til detl ærhelvete av noen støvler vi har - for beinskader blir ikke bedre uansett, vil da heller bruke støvler.

Dag 42

Øvelse, dag 1. Dagen startet med at alle var trøtte. Selv hadde jeg sovet elendig denne natta. Etter oppstilling var det å sjekke at vi hadde utstyr og noe yata yata greier. Vi marsjerte så i to (ish, tror jeg) timer, rundt om kring, før vi gikk til leirplassen. Første oppgave ble å sette opp telt og ha noen fuckshit leksjoner. Det var ikke så mye som skjedde første dagen, utenom feltgudstjenesten vi hadde. Hele kompaniet møtte på gudstjeneste med presten hvor vi fikk brød og vin - altså en bitteliten brødbit (maksimalt 5 gram) dyppet i vin (sikkert vann). Det var en merkelig opplevelse, men ok ig.

Vi fikk også en rask demo av en drone forsvaret hadde fått. Et helt nytt system, tydeligvis. Men det var en veldig enkel quadcopter med vanlig og varmesøkende kamera. Altså ikke noe nytt, men forsvaret ligger jo tross alt 20 år bak når det gjelder teknologi og taktikk, så for dem er dette helt nytt.

Dag 43

Onsdagen var desidert mye dårligere. Jeg hadde ikke sovet en dritt, og nå skulle vi marsjere til gassbua. Men før det, frokost. Absolutt alle, hadde bare fått fuckings müsli med bær til både frokost og lunsj. Hver dag. Her er forsvaret, som står og preker om hvor viktig det er å ta vare på kroppen, og viktigheten av et variert kosthold, for å så servere oss det samme hele tiden. Jævlig bra jobba. Ikke bare var det likt hvert måltid, det smakte også dritt. Rasjonen bestod av for det meste kokos, med granola, og om du var heldig tre tørka blåbærbiter. Flere klarte ikke spise lunsjen - de mistet fullstendig matlyst. Jeg greide heldigvis å tvinge det i meg, men det var en jævlig opplevelse.

Gassbua var selvfølgelig sånn 6 km unna. Så vi måtte marsjere i hva jeg antar var 90 minutter (inkludert teknisk - pauser). Gassinga var helt jævlig. Vi møtte gå to runder inni bua for å sjekke tettheten, som gikk bra. Men tredje runde, da skulle vi puste inn alt og oppleve helvete. Jeg trakk inn, med øya oppe, dum som jeg er, og det brant som faen. Allerede forkjølet flakset jeg nedover veien som instruert, med armene flaksende opp og ned. Jeg hostet konstant, og var så nære å spy hver gang. Det verste gikk over ganske fort, men jeg følte det sitte i halsen i lang tid etterpå.

Det verste var ikke engang gassingen, men marsjeringa. Det fucka beina mine fullstendig. Spesielt venstrebein, hvor jeg nå har både vondt i leggen, og foten. Jeg halter som faen, og bare å gå rolig er et jævla slit. Haltingen gjør vondt verre, for jeg endte med å belaste høyrebeinet dårlig grunnet haltingen, så høyrebeinet ble også vondt. Enda mer vondt.

På kveldstid hadde vi leksjoner og stillingsbygging. Vi gravde og bygde stillinger. Skulle ha masse sandsekker, men vi hadde ingen sandsekkposer. Forsvaret 101. Vi måtte da stjele sekker fra gamle stillinger. Disse veier sikkert 20+ kg, og å dra på disse med de beina jeg har, var nok ikke den beste ideen. Da sengetid nærmet seg rundt 20, var jeg klar for å sove. Men nei. Da kommer godeste troppsersjanten og sier vi skal demontere og remontere hel leiren bare fordi fuck you ig. Klokka gikk, og vipps var den 22. Der gikk to timer med søvn. Jeg var ganske heldig med mine nattevakter, nå en fyrings- og en stillingsvakt. Men det hjalp lite, for jeg klarte ikke sove før vakten, så jeg lå flere timer mens jeg forsøkte å hvile øya, men nei. Jeg satt mine vakter, kjente jeg ble trøtt som faen, og først etterpå sovnet jeg. Kanskje fikk jeg en time søvn denne natta.

Dag 44

Torsdagen var mer müsli, litt stillingsleksjon og bygging. I tillegg til litt øving på å kjempe i stilling. For meg var det ganske chill (eller kjedelig, spørs hvordan du ser det). Jeg hadde stilling på venstresiden, venstreflanke for mitt lags hovedstilling. Så når fienden (en person) angrep, kom jo angrepet alltid mot hovedstillingen. Derfor ble jeg og de tre andre som delte sektor med meg, sittende uten å fyre et eneste skudd.

Kvelden var ganske rolig. Jeg sier rolig, men det finnes ikke mulighet for å slappe av, det skjer noe hele tiden, men jaja. Vi møttes, hele kompaniet igjen, for et møte med kompanisjefen elrno. Han skulle fortelle oss om noe sånn dypt shit om å være soldat. "Hvem eier ditt liv?" var spørsmålet. Han spurte ut, men ledet med at han hadde et klart svar. Ifølge han var det samfunnet som eide våres liv. Jeg merket blodet kokte igjennom hele timen med sosialistisk propaganda. Det var ingen raasjonalitet. Propogandaen kan oppsummeres som "du føler", altså "samfunnet føler", og da skylder du livet ditt, fordi "samfunnet". Commie shit. Jeg krasjer så ekstremt hardt, ideologisk sett. Han vet, og jeg vet, og alle vet, han hadde sendt meg til min død, for å forsvare dette fedrelandet. Jeg derimot, radikaliserer bare mer og mer her i dette hegelregimet av marxisme og selvmotsigelse. Jeg har liksom mitt eget motto her "Drep befalet ditt". Stjålet fra det velkjente "kill your CO", fra Vietnam krigen. Det er ikke i seg selv en trussel, men heller en fastsettelse av min posisjon. Jeg kommer ikke til å bøye meg for disse arbitrære og virkelighetsfjerne tankene som suser rundt i hodet på ledelsen.

Jeg synes det er oppriktig skummelt å se på mennesker som er blitt gitt såpass mye makt, som kompanisjefen har, og så er han så delusjonell. Hele verdenssynet er korruptert og ved en sjapp vri, er du i harda folkemord og nazi-stat territorium. Det er slike menneskeheten må beskyttes mot.

Da vi returnerte til leiren, fikk vi møte på et oppdrag vi skulle på. Vi skulle nemlig utføre et bakholdsangrep på en kolonne med fiender. Planen var at vi skulle stå opp 0130, fordi selvfølgelig. Deretter demontere leir og marsjere opp til posisjonene, og blæste fienden. Jeg strev med til sengs etter min vaktpost, og måtte opp igjen to timer etterpå fordi jeg selvfølgelig hadde enda to fuckings vakter. Og under demontering av leir, måtte jeg stå vakt, igjen. Men står heller og kikker ut i mørket enn å faktisk gjøre noe.

Dag 45

Vi ankom angrepsstillingen, en lang skyttergrav hvor vi lå skulder ved skulder - det var sykt trangt. Her lærer vi om faren droner fører med seg, og enda ligger vi tettpakket som om det var første verdenskrig. Vi ventet lenge før kolonnen endelig ankom, med knære nede i stein, uten plass til å legge seg komfortabelt, gjorde det vondt som faen. Vi hamret løs og til slutt trakk vi tilbake. Men nei. Da kom det plutselig droner, og jeg fikk sprengt av beinet mitt (ble valgt på grunn av skaden min). Jeg måtte bli behandlet nede i skyttergraven, av sand. Uniformen min var en full sandkasse, sand inni ermer, og i lommer, vest, hjelm, og våpenet fylt fullstendig. Jeg ble så dratt videre, og fraktet med båre i sikkert 30 minutter, med to turniquer på (ikke skarpt, takk gud).

Vi ankom vårt nye møtested, og satt opp i stilling. Bare for å så måtte utføre førstehjelpsdriller i en time til. Jeg var på dette punktet så jævlig lei. Det er vanskelig å sette ord på hva jeg har gjennomgått, og siden jeg ikke hadde tid eller evnen til å notere alt jeg følte og gjorde, må jeg gå fra minnene, og de er ikke alltid perfekte når man opererer på langt under sunne søvnmengder. Til sist, nå sånn klokka 6 om morgenen, stilte vi opp og ble fortalt vår plikt og jobb som soldater. Alt for konge og fedreland. Vi skulle svare ja, men lavt hvisket jeg ut et bestemt nei. Så ble vi utdelt menig-merker som jeg nå må bære. Rask sidetrack: fy faen så stygt menig merke Norge har. Hvem dumbass designa den logoen der? En løve med to sverd ved siden av og en krone på toppen. Noe dumb shit jeg kunne mekka i gimp på 2 minutter.

Deretter var øvelsen over, og vi gikk til leir, med håpet om å endelig hvile øya. Men fun fact - nei. Vi måtte sjekke og vedlikeholde alt utstyret i sånn fem timer. Klokka nærmet seg 14, og vi kom til kaserna, for å så måtte gjøre mer dritt. Til sist, rundt 1530, fikk vi gå. Jeg hadde da vært våken i 18 timer uten søvn, og de fire dagene før, kun fem timer kanskje. Dette er ikke sunt, og på toget sovna jeg umiddelbart.

Gjennom øvelsen har jeg konsumert mine elskede koffeintabletter for å ha en eneste sjanse for å holde meg våken. Sammen med energidrikken på pose vi får i rasjonene (sukker med smak), ble det en god del koffein i blodet. Men enda, hvor våken jeg var, kan ikke forklares av bare koffein. Selvfølgelig har stresset, og adrenalinet i felt en betydelig påvirkning. Men samtidig lurer jeg litt på om det var noe mer enn bare koffein i tablettene mine. Kanskje jeg tok adderall? I spillet så klart. Jeg klarte ikke sove om nettene, for jeg var for våken, pulsen var skyhøy, og dette var gjerne 16-17 timer etter jeg hadde konsumert koffein.

Dag 48

Første dagen etter øvelse på leir, om du ikke teller oppmøte søndag kveld, såklart. Det er første juni - offisielt sommer. Faen heller. Varmt og dritt. Vi hadde litt skyting, og mønstring. Alt utstyret skulle ut og sjekkes, for å så pakke alt ned igjen. Største sløsingen av tid. Manglet ikke noe. Vi hadde også fått stillinger utdelt på fredagen. Min lucky ahh skal i trenreg på sessvollmoen, sikkert vakt, eller adminsoldat. Det er helt ok, ikke langt unna, og jeg slipper garden. Fortsatt jævlig skuffende stillinger, men det er den bedre dårlige. Vi hadde brief om overføring, hvor vi ble fortalt at vi skulle få svar på spørsmålene våre. Men gjett hva, de visste ingenting. Vi ble først fortalt at vi skulle få vite på brief, men så må vi vente på selve overføringen før vi får vite noe. Alt jeg vet er at jeg ikke skal levere våpen, og at jeg får helgeperm. Dritbra info!

Jeg merket at jeg fortsatt er utmattet etter øvelsen. Jeg sover ikke ordentlig, og med åtte timer søvn, er jeg helt utslitt innen klokka 20. Legg så til beinproblemene. Jeg våkner med smerter, og om vi har gått mye på dagen, er det helt forferdelig. Jeg venter enda på noe info om dimme-anbefalingen min. Har ikke hørt et ord, og det har snart gått to uker. Forsvaret, det mest ueffektive systemet noensinne.

Dag 49

Tirsdag. Dette blir - antar jeg - begynnelsen på enden for min del. Dagen bestod av rekruttestene: CBRN, målangivelse og avstandsbedømmelse, sanitet, og ildstillingsbesettelse. Det meste gikk greit, med unntak av CBRN - gassmaske. Vi skal klare å: 1. ta av hjelmen, med stropper som sitter jævlig hardt; 2. dra ut vernemaske, som ligger i en altfor trang taske; 3. feste denne rundt ansiktet og puste ut og inn. På hele ni sekunder. Ikke faen om jeg får til det. Jeg har drillet utallige ganger, men har ikke sjans.

Dagen gikk fort og vi hadde endt tjeneste rett etter middag, i fem tiden. Dette var veldig digg, og uvanlig. Men dagen brakte med seg noe av det største jeg har fryktet - mer skade.

I løpet av dagen begynte jeg å kjenne noe veldig merkelig i foten, som om det var små "popp", eller "klikk" i mitt venstre bein. Jeg har i nesten en uke nå hatt veldig vondt i venstre foten. Det er vondt å belaste, og å trykke ovenfor storetåa er veldig vondt. I dag ble det veldig ille, og da jeg begynte å føle det poppe, ble jeg oppriktig bekymret for egen helse. Som den rasjonelle personen jeg er, spurte jeg Claude og ChapGPT om hva de trodde. Derifra fikk jeg et klart svar - jeg hadde utviklet/begynt å utvikle en ordentlig stresskade i foten. Rett og slett av beinet (skjelletet) hadde begynt å få brudd. Det er ekstremt ubehaglig å føle det poppe i foten når jeg flytter på den. Personlig antar jeg dette er den siste spikeren i kista mi. Nå må jeg hjem. Jeg skal bestille legetime i morgen, og gud godt gi meg den timen på dagen, ellers får jeg et helvete.