Abort og eviksjonisme

Spørsmålet om abort er blitt en veldig følsom og misrepresentert debatt. Den har i lang tid blitt feilaktig representert som en debatt om “kvinners rettigheter”. Denne falske begrunnelsen har så blitt misbrukt til å blant annet si at “menn ikke har noe de skulle sagt …”, eller at “dette gjelder kun kvinner …”. For å forstå den rette posisjonen når det gjelder abort, må vi forstå hva abort virkelig er og innebærer.

     Spørsmålet om abort – mer korrekt, konflikten om kvinnens kropp – er en konflikt mellom to mennesker: kvinnen og fosteret. Derfor er det loven som avgjør hvem som skal “vinne” konflikten, altså hvem som har eiendomsrett over kroppen; barnet eller kvinnen. Tradisjonelt sett har det eksistert tre ståsteder: for liv, at barnet har en rett til å leve; for abort, at kvinnen fritt kan velge å abortere barnet; og tredje posisjon, noe imellom de to, at kvinnen kan abortere i visse tilfeller. Problemet med disse ståstedene er at de fornekter den ene partens rettigheter. Det følger at lov må ha selveierskap som et utgangspunkt, og dermed eier kvinnen sin kropp, og fosteret sitt. Spørsmålet gjelder da hva kvinnen kan gjøre med fosteret som befinner seg i hennes kropp.

     For-liv-posisjonen fornekter kvinnens rett til selvbestemmelse over egen kropp – hun kan ikke ekskludere en annen fra hennes kropp, hun kontrollerer den ikke – altså er hun slavebundet. For-abort-posisjonen står for at kvinnen fritt kan velge å avlive fosteret om hun ønsker. Dette nekter fosterets rett til liv – selveierskap – og innebærer en åpenbar aggresjon, at kvinnen dreper fosteret. Posisjonene mellom for-liv og for-abort er feilaktige på samme punkt; de nekter for én eller til og med begge partenes rettigheter. Å moderere mellom to feil gir ikke rett.

     Fosteret anses til å ha rettigheter da det alene har et potensiale for menneskeliv. Utøvelsen av rettigheter starter ikke ved fødsel eller på et eller annet tidspunkt mellom fødsel og unnfangelse. Å bli født innebærer bare en “endring av adresse”, en forflytning fra et sted til et annet. Rettigheter kan ikke bare oppstå ved å endre lokasjon. Eneste tidspunkt hvor utøvelsen av rettigheter oppstår, er ved unnfangelse, da fosteret alene får et potensiale for menneskeliv. Alle andre posisjoner innebærer et potensiale for selvkonflikt – en motsigelse – og er dermed falske.

     Det følger av kvinnens eiendomsrett til egen kropp at hun til enhver tid kan utelukke hvem som helst, inkludert barnet, fra kroppen sin. Hun har ingen plikt til å forbli gravid med et foster om hun ikke ønsker dette. Å hindre kvinnen i å selv utøve sin vilje over egen kropp er aggresjon. Om kvinnen så ønsker å fjerne fosteret, kan hun gjøre så; etter proporsjonal makt kan hun gjøre hva enn nødvendig for å oppnå dette. Ikke-aggresjonsprinsippet forteller at aggresjon er ugreit og skal stanses umiddelbart, ikke om ett minutt, to dager eller ni måneder, men nå. Derfra følger det at kvinnen så kan gjøre alt nødvendig for å terminere graviditeten så fort som mulig. Men, etter proporsjonal makt kan hun ikke abortere fosteret.

     Situasjonen kan sammenlignes med en hvor A, hjemme hos seg, har besøk av B. Det følger av As eiendomsrett at han til enhver tid kan ekskludere alle, også B, fra sin eiendom. Når A terminerer Bs tillatelse til å “bruke” As eiendom, oppstår det en konflikt om B fortsatt oppholder seg på eiendommen. A har dermed rett til å bruke proporsjonal makt til å fjerne B. Dette vil først og fremst innebære å be B forlate, og la ham gjøre det selv. Etter NAP skal all aggresjon stanses umiddelbart, og om dette ikke lar seg gjøre, for eksempel ved at B nekter å forlate umiddelbart – for å sammenligne med graviditet – sier B at han skal forlate om 9 måneder; eller at han ikke er i stand til å forlate, kan A ty til fysisk makt for å fjerne B. A kan da fjerne B ved å for eksempel løfte ham vekk fra eiendommen. På ingen tidspunkt får A rett til å drepe eller begå fysisk vold mot B, da dette ikke er proporsjonal makt i denne situasjonen. Bare i et rent hypotetisk og praktisk umulig tilfelle hvor B ikke fysisk kan fjernes fra eiendommen, ved at han har overnaturlige krefter eller lignende, kan A ty til mer ekstreme midler. Dersom den eneste muligheten for å fjerne B var å skyte han med en forsvinnelseskanon, ville dette vært rettferdiggjort. Vi kan dermed se at A har ingen rett til å terminere Bs liv for å fjerne han fra eiendommen, men A kan til enhver tid terminere besøket. En kvinne kan ikke terminere fosteret med mindre det er eneste alternativ, men kan alltids terminere graviditeten.

     Dette er den eviksjonistiske teorien, og følger av objektiv lov. Det er ingen virkelig juridisk forskjell når det kommer til fosteret i en livmor og en uønsket person på en eiendom. Begge er eiendomskrenkelser, og det er tillatt med bruk av proporsjonal makt for å stanse konflikten.

     Eviksjonisme – å kaste ut – innebærer at kvinnen kan kaste ut barnet, altså terminere graviditeten. Hva som skjer med fosteret etterpå, så lenge det ikke innebærer konflikt, er ikke et spørsmål loven regulerer. Om fosteret ender opp med å sulte til døden, er det trist, men lov forholder seg ikke til følelser. På samme måte med eksempelet med A og B, hva som skjer med B etter han er blitt kastet ut, reguleres ikke av lov, og A kan ikke tvinges til å stå ansvarlig for B.

     Mange ville sagt at det ikke er noen forskjell på å terminere graviditeten eller barnet, og kanskje mener de det er enda verre å la barnet lide når det kan drepes umiddelbart. Første punkt, at det ikke er noen forskjell, ignorerer et svært viktig faktum. Det er en stor forskjell i å drepe noen selv, og å ikke hjelpe noen til å overleve. Det er en forskjell på å la en som sulter dø av sult og å skyte ham. Første er ikke drap, men den andre er. Andre punkt, at det er verre å la barnet leve, kan virke moralsk, og i visse tilfeller kanskje være det “riktige” for å hindre lidelse. Men enda har verken kvinnen eller noen andre rett til å bestemme at barnet skal drepes. Dette ville vært en krenkelse av barnets selveierskap – en aggresjon.

     Det finnes da tilfeller hvor abort kan rettferdiggjøres, i de tilfeller hvor det ikke er mulig å fysisk fjerne fosteret. For eksempel om det er garantert at moren kommer til å dø ved en operasjon, og det ikke eksisterer andre metoder for å terminere svangerskapet, kan abort utføres.

     Det videre spørsmålet om abort gjelder hva som skal skje med fosteret etter det er blitt kastet ut. Om det bare blir liggende er det nærmest garantert å dø. Skal noen, og i så fall hvem skal ta over for kvinnen som ikke ønsket barnet? Dette er hvor vergemål kommer inn, noe som gjennomgås i neste kapittel.