Straff

Å straffe innebærer å utøve fysisk makt mot en annen som gjengjeldelse for deres handlinger. Straff omfatter fysisk vold mot en persons kropp, eller mot enhver annen eiendom han er gyldig eier av, mot eventuelle rettigheter en person har. Straff er for, eller som svar på, en handling, inhandling (passivitet), funksjon eller status til den som straffes. Om dette ikke var tilfelle, ville det ikke vært straff, men tilfeldig vold – aggresjon. Når noen skal straffes, er det fordi han er ansett som en forbryter, og vi ønsker å lære ham eller noen andre en lekse, hevne oss, eller kreve restitusjon for handlingen.

     Om en straff er rettferdiggjort eller ei, er et spørsmål som kun reises når den som skal straffes avviser straffens rettferdighet. Dersom den kriminelle samtykker til en bestemt straff, er denne i seg selv rettferdig, da det ikke er noen konflikt, begge parters vilje er i harmoni. Når den kriminelle ikke samtykker, derimot, er det mer utfordrende å rettferdiggjøre en straff. En slik bestridelse forsøker å teste begrunnelsen opp mot naturlig og objektiv lov gjennom argumentasjon. I tilfelle en straff ikke kan rettferdiggjøres uten å samtidig falle i en selvmotsigelse, er den urettferdig.

     Derfor følger det at argumentasjonens natur er utgangspunktet for en rasjonell teori om straff. Ettersom motsigelser er objektivt falske, kan disse ikke være et gyldig argument. Dermed kan en person hindres i å fremme visse påstander i en diskusjon dersom disse påstandene er i strid med hans egne handlinger. Det foreligger ingen fysiske begrensinger for ham – ingen tvinger han til å ikke fremstille disse påstandene, men selvmotsigende påstander er falske, og dermed ikke et gyldig argument. Ved å presentere falske påstander, deltar han ikke i en logisk debatt, men han babler bare. Dette former grunnlaget på hva Stephen Kinsella kaller “dialogisk estoppel”. Estoppel vil si at en manns egne handlinger utelukker hans ord. En kan ikke påstå noe man selv handler imot, det ville vært en selvmotsigelse.

     Vi kan anvende denne teorien om estoppel på et tilfelle hvor Karl blir slått av Erik. Dette er hele omfanget av situasjonen: Erik slo Karl, og Karl vil så straffe Erik på en “øye for øye”-metode ved å slå ham tilbake, eller eventuelt få noen andre til å gjøre det for ham. Dersom Erik så bestrider rettferdigheten av denne straffen, må han hevde at det å slå ham er en ulovlig handling. Men Erik har tidligere demonstrert – ved å slå Karl – at han mener det ikke burde være forbudt for han å slå andre.

     Eriks handlinger fastsetter at han mener det er rettferdig å slå andre uten samtykke, og nå påstår han det motsatte. Dette er en selvmotsigelse, og dermed er Erik estopped – logisk hindret – fra å bestride straffen. Derfor faller vi tilbake til tilfelle hvor straffen i seg selv er rettferdig fordi den ikke kan bestrides.

     Dette tilfellet gjelder derimot kun å slå som straff. Det er mulig for Erik å argumentere at å drepe ham ville vært urettferdig, eller å brenne ned huset hans, da disse hevnreaksjonene er av en annen art. Ved å kun slå Karl, har Erik forutsatt at slag er akseptabel oppførsel, han har ikke forutsatt at andre typer eiendomskrenkelser også er det.

     Det er her proporsjonalitet kommer inn. En gjengjeldelse mot en aggressor må ha samme form som aggresjonen og kan aldri overstige dette. Dersom hevnaksjonen overstiger den originale aggresjonen, ville dette blitt en ny aggresjon og dermed være urettferdig. Du kan ikke skyte en som bulket til bilen din. Enkelt forklart kan vi si at: rettferdig gjengjeldelse er “øye for øye”, ikke “øye for tann”.

     Men enda finnes det flere potensielle innvendinger Erik kan komme med for å forsøke å unngå estoppel. Første, han kan påstå at hans ståsted er ikke at å slå er galt generelt sett, men heller at det er rett for Erik å slå Karl, men galt for noen å slå Erik. Dermed er det ingen motsigelse i argumentet. Men problemet som står fram her, er at enhver norm må kunne universaliseres.

     Dette følger av at enhver proposisjon som framstås som gyldig argumentativt, må være rasjonell – altså må den være gyldig uavhengig av hvem som fremstiller proposisjonen. Enhver avvisning av dette medfører å vende tilbake til polylogisme, noe som blir bevist til å være falskt i første kapittel av dette volumet. Om vi da forsøker å universalisere Eriks proposisjon om at “Erik kan slå Karl, men ingen kan slå Erik” ender vi med selvmotsigelse. Dersom vi forsøker å bytte plass på Erik og Karl, blir det umulig å beholde begge standardene samtidig, da de bestrider hverandre – altså er de kontradikterende.

     Selv om så ignorerer kravet om universalitet og forutsetter at normer kan bestemmes basert på innfall, ender vi med en situasjon hvor Karl like gjerne kan erklære at han er rett i å hevne seg. Slik innfallsdyrking “whim worship” – å la følelser styre – vil brenne ned til subjektivistisk kaos hvor makt gir rett.

     Andre, Erik kan påstå at han har endret sin mening – altså at han tidligere mente det var akseptabelt å slå, men nå mener det er feil, og at han dermed ikke lenger står i motsigelse, og dermed ikke estopped. Ved dette argumentet oppstår det flere problemer. For det første, om vi godtar ideen om at en fritt kan endre mening for å unngå ansvar for tidligere handlinger, ville Karl enkelt kunne hevne seg, og deretter endre mening for å unngå ansvar. Igjen brenner dette ned til subjektivitet og er en irrasjonell og selvmotsigende etikk. Ved å endre mening anerkjenner han også at hans tidligere ståsted var galt, og dermed kan han ikke bestride at han skal straffes. For å hevde at en handling er galt, er å påstå at den skal straffes, og en rett handling ikke skal straffes.

     Tredje, et slikt meningsskifte for å unngå ansvar feiler også på at det i bunn og grunn er irrelevant hva du “føler” er rett eller ei. Uansett hva Erik mener om slaget etter han slo, må han i øyeblikket han slo, påstått at det var en legitim handling. Han kunne til og med ment at å slå var feil, samtidig som han slo. Dette følger av menneskets mulighet til å tro på selvmotsigende ting. Et godt eksempel på dette er mannen som røyker, som sier han burde slutte, men ikke gjør dette. Vil han virkelig slutte, eller lyver han? En som røyker har selv valgt å røyke ovenfor å ikke røyke, selv om han mener han ikke burde. Altså mener han selv at han ikke burde røyke samtidig som han mener han burde. I dette tilfelle overvinner meningen om at han burde røyke, og derfor velger han så. Det er fult mulig å holde to selvmotsigende overbevisninger – noe som kalles kognitiv dissonans. Erik har kanskje, selv da han slo, påstått at å slå er galt, men ved å utføre handlingen, har han forutsatt at han mener det er greit å slå. Dermed holder Erik to motstridende syn – at det er greit å slå, men også galt. Dette er en åpenbar selvmotsigelse, og ettersom Erik ikke kan avvise forutsetningen av hans handling, er hans eneste vei ut av selvmotsigelse å godta at han skal straffes for sin urette handling. Erik er dermed estopped.

     Vi har nå gjennomgått hvordan ideen om straff ser ut – som en hevnaksjon for å gjøre opp for en urett handling. Den må ha samme form som aggresjonen som bel utført og må rettferdiggjøres etter argumentasjon – stilles opp mot objektiv, naturlig lov. Men straff som tidligere gjennomgått, kan kun rettferdiggjøres ved aggresjon utført med vilje – altså forsett, kalt mens rea (skyldig sinn). Her har Erik med vilje slått Karl, altså har han handlet med mens rea – forsett, men i tilfelle hvor Lise vandrer og ved uhell går på Rolfs eiendom, har ikke Lise handlet med mens rea, men heller actus reus (skyldig handling) – uaktsomhet. For uaktsomme handlinger, kan det rettferdiggjøres restitusjon – altså at den som utfører aggresjonen må rette opp skaden, mens gjengjeldelse krever at aggresjonen er utført med forsett. I eksemplet med Erik og Karl er aggresjonen forsettlig, og gjengjeld dermed rettferdiggjort. Dette gjelder derimot ikke når Lise uaktsomt har overtrådt Rolfs eiendom. Her kan det kun rettferdiggjøres at Lise retter opp skadene hun har påført.

     For å avklare forsett videre: mens rea krever ikke at personen faktisk forstår selv at hans handling er kriminell, men heller at han med vilje utførte handlingen. For eksempel: den statlige politimannen som beslaglegger bilen til en som fyllekjører tror selv at han ikke gjør noe galt, men han har med viten frastjålet bilføreren hans bil, noe som er aggresjon. Politimannen skal straffes for hans handling, selv om han trodde handlingen var rett. Objektiv sannhet overstrider subjektiv tolkning.

     Dette besvarer spørsmålet mange ofte stiller angående hvordan et anarkistisk samfunn vil fungere i praksis. Stadig har jeg hørt “så jeg kan drepe alle som overtrer eiendomsgrensen min?”. Svaret er nei, som gjennomgått, uaktsom aggresjon kan ikke føre til hevnaksjon, og forsettlig aggresjon må skje i samme form som aggresjonen. Overtredelse kan ikke rettferdiggjøre drap.